Når Line og Cathrine kommer hit før vi skal gå til skolen, begynner vi alltid på samme regla. Hver eneste dag. Det hele begynner med at en av oss sier “i dag er det (innsett tall) dager til påskeferien”. Dette følges opp av at noen sier “og så er det bare masse fridager før skoleslutt.” så avsluttes det med “og så begynner vi på videregående”. Det skremmer meg litt igrunn. Ikke det å begynne på videregående, det er bare, ja, en ny skole. Det som skremmer meg er at jeg skal gå til skolen med noen andre enn Line og Cathrine. Mens Line sitter i bilen til Skogmo, og Cathrine til Croftholmen, så går jeg den veien jeg har gått med de før. Der vi alltid har klaga over hvor gjørmete, vått eller glatt det er. Der vi har grått våre modige tårer i sinne eller frustrasjon.
Jeg både gruer og gleder meg til den dagen vi for siste gang skal gå den veien. Jeg gleder meg til å få nye sjanser, nye omgivelser og nye venner på BVG, men gruer meg til å ikke lenger daglig se de jeg går i klasse med og er mye med i dag. For meg tror jeg kanskje dette virker større enn for mange andre, men jeg står fast ved det. Jeg mener det er et nytt kapittel i livet, og jeg håper det byr på mange nye opplevelser, venner og utfordringer.
