Elises blogg.

I dag er det 1. mai, en dag for solidaritet og fellesskap fremfor egoisme og enkeltmennesker alene. Det er en dag for å tenke på hvor godt vi har det, og hvor mye vi kan gjøre for andre. Det er dagen da jeg står opp og gleder meg til å gå ut av døra og vite at neste gang jeg kommer hjem for å slappe av har jeg holdt to appeller, gått i ett tog og vært i 3 kommuner.

Det må sies at det er en dag man i ettertid er sliten, det er en dag man tenker mye og en dag det kanskje er lettere å klage på alt vi ikke har enn å sette pris på hva vi har.

Jeg må ærlig innrømme, at når vi synger Internasjonalen etter en god tale, det er da jeg skjønner hvorfor jeg er med i AUF. Det er da jeg ikke skjønner hvordan høyresida har det inni seg eller hvordan latsabbene som ligger hjemme og sover klarer å gjøre det.

Jeg kunne skrevet mange ord om 1. mai, om det å engasjere seg og mene noe, men lar det være for denne gang.