Elises blogg.

Dette blir et innlegg om denne helga, som har bestått av glede, stå-på humør og generelt sett vært super. Så kommer noen og ødelegger humøret mitt. Gjør meg irritert og en smule oppgitt. Hvordan kan noen ikke tro på arbeiderbevegelsen? Spørsmålet er stort for meg.

Aller først, det hyggelige. 1. mai var en super dag. Etterfulgt av fylkesstyremøte hjemme hos Odin og Wendy(fornøyd nå, Wendy?) på fredag. Vi fikk gjort masse og etterpå så grilla vi med masse AUFere som også sov der før aksjon tiiiidlig på lørdag. Kjempekoselig kveld var det hvertfall. Hvor mange AuFere kreves for å ta et pent bilde?

På lørdagen var vi klare for aksjon. Med bannere, bøsser og ansiktsmaling var vi klare for dyst. Nye medlemmer fikk vi, penger til inntekt for regnskogen fikk vi samlet inn og mye morro hadde vi.  En veldig vellyket aksjon etter min mening.

Så kom jeg hjem, og hadde en hyggelig kveld. Og her slutter også det hyggelige med dette innlegget.

Nå over til mer politikk. Det har seg nemlig sånn at jeg har begynt å diskutere med et nyinmeldt medlem av Unge Høyre. Han har nå begynt å proppe meg med hva han mener er gode argumenter for høyre. Blant annet er flat skatt topp, og vil selvfølgelig ikke føre til klasseskille. Hvor er motsetningen? Hmm. La meg se… I følge min enkle logikk(som jeg ikke har lært av auf), så vil flat skatt føre til at vaskedama og plattformarbeideren betaler like mye. Kjempegod ide, virkelig.

For hva vil konsekvensene av dette bli? Igjen sier min logikk meg at dette vil føre til klasseskille. Det vil bli STOR forskjell på fattig og rik, i tillegg til at skatten såklart skal være så lav at ikke det offentlige tjener nok til å videreføre et godt tilbud. Derfor vil private aktører poppe opp og ønske å tjene penger. Så da skal de rike barna få gå på privatskoler, ha privatsykehus og leve et flott privat liv. De fattige derimot- får klare seg med minimum. Er det slik vi ønsker det?

I dag er det 1. mai, en dag for solidaritet og fellesskap fremfor egoisme og enkeltmennesker alene. Det er en dag for å tenke på hvor godt vi har det, og hvor mye vi kan gjøre for andre. Det er dagen da jeg står opp og gleder meg til å gå ut av døra og vite at neste gang jeg kommer hjem for å slappe av har jeg holdt to appeller, gått i ett tog og vært i 3 kommuner.

Det må sies at det er en dag man i ettertid er sliten, det er en dag man tenker mye og en dag det kanskje er lettere å klage på alt vi ikke har enn å sette pris på hva vi har.

Jeg må ærlig innrømme, at når vi synger Internasjonalen etter en god tale, det er da jeg skjønner hvorfor jeg er med i AUF. Det er da jeg ikke skjønner hvordan høyresida har det inni seg eller hvordan latsabbene som ligger hjemme og sover klarer å gjøre det.

Jeg kunne skrevet mange ord om 1. mai, om det å engasjere seg og mene noe, men lar det være for denne gang.

AUF har gitt meg utrolig mye. Før jeg ble med var helger stort sett fri, og ukedager var rolige. All tida gikk på venner, skole og av og til korps. Nå er helgene ofte fulle av skoleringer, jeg ser ofte at jeg er dobbeltbooka og jeg er generelt sett oftere å finne på AUF enn hjemme.

Jeg føler meg ofte gammel, kjedelig eller rar når mine helgeplaner ofte er politiske. Folk i klassen ser rart på meg og en og annen slenger en kommentar om hvorfor jeg gidder å være med “de folka de ikke har hørt om”. Saken er at jeg synes du er rimelig uopplyst dersom du bor i Telemark og ikke vet hvem Terje Aasland er, eller om du ikke vet hvem Dag Terje Andersen, Helga Pedersen  eller Martin Kolberg er.

Jeg gidder ikke å bli såra over at noen er skikkelig frekke mot hva jeg bedriver tida med, jeg har nesten blitt vant til det. Dessuten er det DET som gir meg noe. Ikke å drikke meg full, spille fotball eller
være konstant på sjekkeren, som er ting de fleste i klassen bruker all tid på. Dem om det.

Jeg er uansett glad jeg meldte meg inn i AUF og ble aktiv. Jeg angrer ikke et sekund på å bruke tida på å redde verden fremfor å sutre over hvor dårlig den er. Jeg er superglad jeg “fant meg selv” i AUF og møtte mennesker som var likere meg på helt andre måter enn jeg hadde trodd var mulig. Jeg er glad jeg deltar på skoleringer, går i tog på 1. mai, opplever nye ting og lærer masse nytt hver eneste dag.

AUF <3

Thorbjørn Røe Isaksen, også kjent som leder av Unge Høyre har det med å komme med utsagnet at han heller ville vært død enn rød. Nå har også facebook-mennesker snappet opp dette, og det finnes pr. idag 2 grupper med nettopp dette navnet.

Jeg reagerer ikke på at noen som heter Røe slenger ut et slikt utsagn, men jeg reagerer på gruppeinnholdet i særlig den største gruppa på facebook. Der sier man at man vil ha “kommunistsvina ut av regjeringskvartalet”. Først og fremst, HVEM er disse kommunistsvina? Så vidt jeg vet er kommunsisme en ideologi kun Rødt vil være en del av, og sist jeg sjekka hadde ikke Rødt noen i regjeringa?

Det neste utsagnet er at disse “kommunistsvina” er rasistiske. Hvor kommer dette fra? Fordi vi ønsker å kvotere inn utenlandske i norske jobber, er vi da rasistiske? Fordi VI faktisk ønsker at de som kommer til Norge skal få HJELP til å bli integrert, fordi vi faktisk ikke ønsker å kutte i Norskopplæringa og fordi vi ikke ønsker å stenge ute de som ikke har mastergrad, er vi rasistiske?

Kjære alle medlemmer av denne rett og slett idiotiske gruppa: Rasisme er å se annerledes på et folkeslag pga. hudfarge o.l. Er det dette vi gjør, som ønsker å hjelpe innvandrere å bli en del av norsk kultur, eller er det dette dere gjør som kun vil la de aller best utdanna og velstelte dere kan finne?

Det siste jeg vil si, går rett på den “beskrivende teksten” av gruppa. Der de skriver at sosialisme og kommunisme gang på gang har vist seg å være mislykket. Til dette vil jeg si: Arbeiderpartiet er et parti på venstresida. De tilhører en noe mer moderat sosialistisk ideologi. Arbeiderpartiet har bygget landet, om vi skal si det i så måte. Arbeiderpartiet er skyld i at vi GANG PÅ GANG blir verdens beste land å bo i(selv om Island nå har kapret plassen helt på topp). Vi er et av verdens rikeste land, vi har relativt lav fattigdom, vi er en velferdsstat der alle får gå på skole og får helsestell, vi er, etter mitt syn, et bevis på at (en noe moderat) sosialisme fungerer.

Det at Palestinaskjerf er blitt mote gjør meg skikkelig forbanna. De masseproduseres i søkk og kav og selges på Cubus, Vero Moda, HM, Carlings +++. Du testes ikke i om du har peiling når du kjøper det, du kjøper det gjerne fordi det er kult.

Jeg synes det er helt topp at noen velger å vise sin støtte til Palestina gjennom et klesplagg. Jeg har ingen problemer med at folk synes det er fint heller. Det jeg sliter med er at mennesker som enten ikke har peiling eller sympatiserer med andre siden i konflikten til stadighet er å se med slike skjerf. Ikke en gang jeg har palestinaskjerf. Selv om Palestina kanskje er den saken jeg brenner mest for i AUF. Jeg har ikke et sånt skjerf fordi jeg vil heller ha et ekte et.

Det å gå med Palestinaskjerf når du sympatiserer med Israel blir som å gå med opp-ned-kors som kristen. Det er rett og slett noe man ikke gjør.

Denne helga jobber jeg faktisk ikke, og må selvfølgelig kjøre på meg skolering når muligheten byr seg. Jeg begynner nesten å lure på om det er mulig å finne ei helg i året der jeg ikke har mulighet til å være med på årsmøte, skolering, konferanse o.l. I fjor var kilebygda det store, mens jeg i år ikke har gjort stort annet enn å vært på kurs, årsmøter o.l. Denne helga er det nemlig skolering i TAP i morra og miljøskolering på søndag. Neste helg er det jobb, så er det SIM-kurs, deretter jobb fredag og lørdag for så å reise på AUF-kurs lørdag kveld. Så begynner mai med alt det innebærer av feiringer, eksamener og generelt stress.

Jeg synes uansett det er spennende, og det er jo ingen som tvinger meg. Bilder fra denne helga kommer sammen med en oppsummering

Men no skal eg gå.

Au revoir, Elise.

Etter at jeg ble aktiv i politikken har jeg følt meg mye yngre med partifolk og fryktelig mye eldre med gjevnaldrende. Hver gang jeg kaster meg inn i kampen om avisa ved frokostbordet, ser en stor, tykk konvolutt fra kommunen eller ser at dagene består av møte i ditt og møte i datt, føler jeg at jeg kommer nærmere å bli gammel. I tillegg er tredeling av fødselspermisjonen sånn ca. det viktigste i livet og jeg holder på å dø av glede når jeg møter en stor politiker(ikke noen stor annen kjendis).

Jeg tenker at i oktober 2006 var det viktigste for meg hvordan korpset gikk og hvem som var sammen. Jeg har ikke glemt sladder-Elise, men jeg blir nå beskrevet av samtlige klassekamerater som politiker-Elise. Det er utrolig rart, og jeg hadde aldri tenkt at det var sånn jeg ville bli beskrevet som 15-åring.

Likevl er det nok fortsatt tydelig at jeg er 15. Jeg er opptatt av sladder, jeg er avhengi av one tree hill og jeg tilbringer mye tid på facebook. Jeg er også yngst i sånn ca. alle AUF-sammenhenger i tillegg til at jeg ikke har eksamen samtidig som alle andre.

Alt i alt vil jeg vel konkludere med at jeg er ung innerst inne, men har funnet ut at politikk er greia tidligere enn mange andre.

Nå er årsmøtet i TAP 08 historie. Må innrømme at jeg synes det har vært superartig, men at neste gang trenger jeg noe mer søvn.

Innlegget mitt kunne gått bedre, mye kunne gått bedre, men greit gikk det meste. Var spennende å møte de viktige menneskene i levende live. Et høydepunkt var selvfølgelig da jeg fikk hilse på Dag Terje, for det var ikke sånn at man måtte bort og tigge for det, han kom bort og hilste på oss. Ganske fantastisk.

Jeg er særlig fornøyd med gjennomslaget i organdonasjossaken, regnskog og generelt sett alle skolesakene. I tillegg ble fødselspermisjonen et greit kompromiss, som jeg ikke er 100% fornøyd med, men ganske nærme.

Alt i alt et bra årsmøte, mye spennende saker og mange bra innlegg. Gleder meg allerede til om to år.

Da jeg “valgte” parti, valgte jeg ikke ja til gratis skolebøker, ja til nynorsk eller ja til billigere kino. Det er fint og flott det, kanskje med unntak av nynorsken, men det er ikke det jeg tenker på når jeg våkner om morgenen eller før jeg skal gjøre noe. Det som gjorde og gjør at jeg synes AUF er best, er de store linjene. Det er ja til fellesskap, ja til like muligheter og ja til solidaritet som gjør at jeg er stolt av å være medlem av det partiet jeg er.

Jeg reagerer når noen sier de stemmer FRP for billig sprit, eller høyre for å slippe nynorsk. Stemmer du høyre fordi du tror blindt på privatisering, er vi uenige. Det vil jeg gjerne diskutere. Stemmer du FRP på grunn av billig sprit er det  utrolig lett å drepe argumentene.

Da vi så Hotel Rwanda på skolen på fredag tror jeg flere av mine klassekamerater satt med en følelse av at vi har det pokker så godt her vi bor i rike Norge. Jeg selv satt med klump i halsen og tenkte på hvor altfor godt vi har det her i rike Norge. Det jeg synes er jævelig kjipt å tenke på er at vi har det så godt i Norge på bekostning av andre. Vi kunne ikke reddet Rwanderne da det var folkemord der, men vi kunne gjort noe.

Flere av mine klassekamerater sa bant anet “Jeg blir så sinna på vesten når jeg ser hvor grusomt det var.” Da svarte jeg at vi er vesten. Vi er en del av “de rike borti der.” Vi er de som ikke bryr oss om hva som skjer i land utenfor europa. Det gjør meg syk av sinne, og nettopp derfor er jeg med i AUF. Vi som klarer å se ut over europas grenser, som støtter et fritt Palestina, som ønsker å gjøre noe for de svakerestilte fremfor å kun tenke på oss selv.

Bildet er fra filmen. Her står alle Rwanderne igjen etter at vesten har hentet hjem sine egne.

I går kom læreren bort til meg, og spurte meg hva mitt politiske mål var. Jeg så rart på henne, og hun fortsatte med: “Ja, du går jo snart ut herfra. Og jeg vil kunne se deg på TV og tenke at nå, NÅ har hun nådd målet sitt”. Jeg forstod godt hva hun mente, men jeg er faktisk ikke helt sikker selv. Hva vil jeg med politikken? Vil jeg egentlig drive med politikk?

Det er spørsmål jeg faktisk ikke vet svaret på selv enda. Jeg fikk liknende spørsmål fra valgkomiteen til AUF i Telemark, men var heller ikke der helt sikker på hva jeg ville. For akkurat nå driver jeg med politikk mer for andre enn for meg selv. Jeg føler at jeg gjør noe for en bedre verden, at jeg ikke bare sitter og klager. Derfor sitter jeg også i andre verv enn kun AUF-verv. For AUF-verv er fint og flott. Og kjempegøy. Men AUF er ikke et eget parti, AUF er et ungdomsparti.

Jeg har veldig respekt for mennesker som gjør så godt de kan der de er, og kommer videre på grunn av det. Sånn vil jeg være. Ikke ei maktsyk jente med spisse albuer, men ei som jobber og gjør det hun selv føler er riktigst. Og at jeg på bakrunn av det kommer meg videre.

Jeg kan derfor ikke konkludere med at mitt mål er å bli statsminister eller statsråd, sitte på stortinget eller bli ordfører. Nei, det jeg vil konkludere med er at jeg vil drive med politikk så lenge det gir meg noe, men den dagen politikk er noe jeg driver med for å få makt, ikke for å forandre verden, da vil jeg stoppe opp og si til meg selv : ” Er det egentlig dette du vil, Elise? Er det virkelig blitt så viktig for deg med posisjoner at du har glemt hva du egentlig skal?”